21. februar.
I dag ( eller rettare sagt i går) skreiv me 21 . februar, og mildveret som har sett inn, tærar heldigvis godt på snøen, til underteikna si store glede. Ei veninne kom i dag og fekk nokre greiner av vrihassel eg hadde lova henne tidlegare. Då me vandra rundt
i hagen på årets første hagerunde( me plar ha mange i løpet av året) i grovkorna og blaut snø, titta både det eine og det andre opp. Apeskrekken såg ut til å ha tålt vinteren godt og sandbedet som var nytt i fjor, var delvis avdekka og såg veldig spennande
ut. At eg kanskje ikkje skulle ha frisert vrihasselen nå, er ei anna sak, for kanskje han kjem til å blø?
Uff! Jaja, han er heldigvis stor og trong ein klypp,
så det går vel bra.
Men alt er ikkje bare glede her heller. Det heiter i ei salme ( Kingo? ) at "Sorgen og gleden de vandrer tilhobe", sjølv om det kanskje er sagt i ei anna meining. Saka er ( og det er noko alle veit, og det gjentar seg kvart år): Når snøen forsvinn, kjem
alle andre uhumskheter for ein dag, alt det du oversåg i haust og verken ville eller kunne gjera noko med ( særleg det første). I mitt tilfelle her, var det kattedrit ( kvinesdalsk: DRIID) som openberra seg. I mengder, overalt! Æsj og grøss! Det såg skikkeleg
"krekslig" ut ( også lokalt uttrykk). Og er det noko eg får psykisk sperre av, så er det kattedrit. Dama til med stor og liten spade, og vekk, langt vekk med heile dritten. Kor han hamna til slutt, lar eg vera usagt. Og krangelen eg hadde inne etterpå, oppe
på loftet, med støvsugaren, går eg også forbi i stillhet. Nå ventar eg på morgondagen og endå meir mildver.
Optimisten lenge leve!
Biletet er tatt i 1984. Eg står bokstaveleg i startgropa når det gjeld HAGE.